Cutters: Bak fasaden av "cut time, cut hair, cut cost" – et mareritt for ansatte?

Cutters har «revolusjonert» frisørbransjen med sitt effektive konsept: raske, rimelige hårklipp uten timebestilling. Vi har i en tidligere publissert artikkel skrevet «Cutters-Norges Dyreste Frisørkjede?» hvor vi stilte spørsmålstegn rundt hele det «bejublede, såkalt innovative» konseptet", hvor vi stiller spørsmål rundt Cutters sine påstanders legetimitet.
Cut Time, Cut Hair, Cut Cost" ble raskt et slagord som appellerte til den «moderne», tidspressede kunden. Men hva skjuler seg egentlig bak denne minimalistiske, og i våre øyne, en noe opp-hausede fasaden?

"Cut time": Presset på frisørene

Slagordet antyder effektivitet, men for frisørene kan det bety et nådeløst tidspress. Klippene skal gå unna på maksimum 15 minutter, og tempoet skal være høyt. Kilder forteller om en kultur der frisørene føler seg presset til å jobbe raskere og raskere. Er det stoppeklokken som skal styre dagene i så stor grad? Er det kundens tid som kuttes, eller frisørenes?

Dette vitner jo kun om at tiden faktisk ikke strekker til for å kunne levere slik de lover. «Samme klipp, bare billigere». Frisørene sier de har avslått å gjennomføre denne type praksis, da det er rimeligere å gå til en «tradisjonell frisør» å få det gjort der, uten dette tidspresset.

I dagens Norge hvor man i all hovedsak har en svært presset privatøkonomi, er det da riktig at en bransje /yrkesgruppe som i snitt har en årlig inntekt plassert på en solid 334 plass i en oversikt over lønnsnivåene i alle yrker i Norge?

Kan dette sees på som noe annet enn et grovt overtramp i en bransje som først av alt sliter med rekruttering, og deretter det å få løftet lønnsnivået for hele bransjen til et nivå det går an å leve av? Vi synes ikke det. Om det var slik at man i frisørbransjen så det som så smart, innovativt og menneskelig lønnsomt å feie over kundenes hoder kun for å gjøre håret kortere, så hadde jo alle frisører gjort dette.

Det Cutters konseptet har en tendens til å glemme er at det er noe som heter «kunden», og sett i lys av all påvirkning fra Influenser verden, så økes kravet til kvalitet på leveransene omtrent fra uke til uke, så nei, dette er hverken «smart haircuts» eller «samme resultat, kun billigere»

Enorme sykefravær og frisørflukt?

Et sykefravær på over 20 % kaster et grelt lys over arbeidsforholdene hos Cutters. Hva er årsakene bak dette alarmerende tallet? Er det et resultat av det høye arbeidspresset, manglende kompensasjon, eller en kombinasjon av begge? Samtidig fortsetter frisører å forlate kjeden i hopetall. Hva forteller denne frisørflukten om Cutters som arbeidsplass?

Fra norsk kollaps til utenlandsk desperasjon: Cutters' jakt på arbeidskraft i krisetider

En gang var Cutters en tilsynelatende Norsk suksesshistorie, med en arbeidsstokk dominert av norske frisører som heiet på dette konseptet, skrøt det opp i skyene, og følte de tok del i en «revolusjon» i frisør Norge. Rekrutterings strategien til gründerne kan vel sies å vær så ekstrem at haugevis av andre frisører virkelig trodde de gikk glipp av noe stort og revolusjonerende de ikke forstod omfanget av. Man ble nesten idiot erklært om man ikke tok del. Nå er realiteten en helt annen. Av over 300 ansatte er det knapt en håndfull nordmenn igjen. Hva skjedde? Hvor ble det av alle de disse Norske «tradisjonelle frisør konvertittene» som ble hanket inn for å bygge «verdens største frisørkjede? Hvordan kunne et selskap som en gang var et selverklært symbol på effektivitet og «moderne frisørdrift», oppleve en slik dramatisk nedgang av en gruppe frisører?

Det kan se ut til at Cutters har brent broene til frisører i sitt eget hjemmemarked. Ble Norske «tradisjonelle frisører» lokket inn for å gi konseptet legitimitet, for deretter å ikke være så store fans av konseptet allikevel? Ble de presset ut til fordel for billigere arbeidskraft når selskapet så det ble vrient å tjene penger på konseptet allikevel?
Mens de gjorde sitt ytterste for å ha tømme Norge for arbeidskraft, ble blikket vendt mot blant annet Baltikum og Spania for å rekruttere inn nye frisører. Alle skjønner vi at vekst krever arbeidskraft, og det MYE, men de hjelper ikke når skuta lekker arbeidskraft som en sil over hele linja.

Noe tyder på at også dette markedet er oppbrukt for selskapet – og nå, i nok en desperat krampetrekning, rettes søkelyset mot ytterligere flere land. Det er ikke utvidelse av markeder vi da snakker om, for å ekspandere, for å bli «verdens største frisørkjede», men for å rekrutter sårt tiltrengte arbeidskraft til sine salonger i Norge. Er dette et tegn på et selskap som klamrer seg til restene av en svunnen «æra»?

Fra nærmere 100 til rundt 60 salonger: Er Cutters-kjeden i fritt fall?

Målet var i første omgang 100 salonger i Norge før resten av verden skulle erobres. Nå: Antallet salonger raser, og nå er realiteten knapt 60. Hva har forårsaket dette dramatiske fallet? Er det et resultat av dårlig ledelse, utnyttelse av ansatte som så velger å slutte, kundeflukt, eller en kombinasjon av alt?

«Det svenske sviket»? Når profittjaget tar overhånd

65% av Cutters er eid av det svenske private equity-selskapet, Procuritas. Procuritas kjøpte seg inn i 2019 for en hittil ukjent sum, men kilder tett på prosessen hevder gründerne / eierne fikk sinnsykt godt betalt for et noe spinkelt fundament, som vanskelig kunne la seg regne hjem. De resterende prosentene eies av de opprinnelige gründerne, askeladden samt noen ansatte.

Spørsmålet melder seg: Har profittjaget tatt overhånd, for investeringen må jo tilbakebetales? Er det «det svenske sviket» vi ser utspille seg, der kortsiktig gevinst går på bekostning av ansattes velferd og langsiktig bærekraft fordi de gjør det de fleste PE selskaper er designet til å gjøre? (Skvise sitronen til det ytterste, øke inntjening og omsetning før de selv selger Cutters videre med maksimal profitt til neste PE selskap). Anklagene om manglende bemanning hvor frisører må reise fra salong til salong for å holde de mest lønnsomme salongene gående, kombinert med et press om å klippe stadig raskere til dyrere priser, reiser således alvorlige spørsmål om eiernes absolutte ansvar.

Spørsmål som står ubesvart:

• Hvorfor har norske frisører forlatt Cutters i hopetall?
• Hva er årsaken til det enorme sykefraværet på godt over 20%?
• Er Cutters' forretningsmodell bærekraftig, eller er den bygget på utnyttelse av arbeidskraften?
• Kan Cutters i det heletatt gjenvinne tilliten til sine ansatte og kunder?
• Hvorfor må Cutters rekruttere arbeidskraft fra ytterligere flere land om så er tilfelle?

Det later til at Cutters med den gang daglige leder og grunder av Cutters, Kristian Solheim sine egne ord og pressemelding om salongen Gevir sin «behandling av ansatte» ikke er gjeldende for drift av egen bedrift. Det føyer seg antakelig inn i rekken av «Cowboy» uttalelser for oppmerksomhetens skyld (all PR er god PR), slik vi er vitne til i den amerikanske politikken i dag.

Kristian Hauge Solheim uttalte følgende: «– Gevir og eieren Agnes Gulbrandsen pisser i brønnen til frisørbransjen. Det er modig av de som har jobbet der å stå frem i media. Det gjør vondt for bransjen, men jeg tror den trenger det. Bransjen trenger en debatt om lønn og etikk.» (les hele saken i avisa oslo)

Kan det nå være slik at brønnen til frisørbransjen nå fylles av Cutters og Kristian Solheim sin avføring i istedenfor Gevir og Agnes Gulbrandsens såkalte piss? Det vil uansett være ekstremt dumt å kaste den berømte steinen når man selv sitter i et glasshus.

I boken «De Modige – Historier om varsling», skrevet av gravejournalist Tarjei Leer-Salvesen, vies hele Kapittel 5 «Frisørenes Kamp» ene og alene til Cutters sin kynisme og pengebesparende holdninger under den krevende situasjonen vi alle sto i under blant annet pandemien. Det fortelles om feil opplæring og bruk av overflate rensemiddelet Oxyl-Pro brukt i salongene hvor frisører opplevde å bli alvorlig syke, hvor ledelsen i Cutters valgte, tross kunnskapen om alvoret, fortsatt beordret bruken av dette middelet (fordi det var så billig) på feil måte.

Disse valgene har fått katastrofale følger for flere av frisørene, hvor sluttresultat blant annet har blitt 100 % arbeidsuførhet. Dette resultatet står i grell kontrast til deres rekrutteringspåstand om «Ingen bruk av farlige kjemiprodukter» på deres «Om Oss» side, på Cutters egen hjemmeside. Denne påstanden er brukt fra dag 1 for å fri til frisørene.

Det skrives også om andre grelle eksempler i boken, og vi anbefaler absolutt at denne leses. Vi synes uansett det er imponerende å havne i denne boken, når selskapet Cutters bejubler seg selv og skryter av sin egen ufeilbarlighet, når det bak fasaden fortelles helt andre historier parallelt.

Av Tarjei Leer-Salvesen
Kjøp boken på ark: https://www.ark.no

Vi undrer oss..

Ser Cutters' historie nå ut som en advarsel om at suksess ikke er garantert, og at et selskap som selv går hardt ut med det som tilsynelatende skal virke som et moralsk kompass for frisørbransjen, glemmer sin egen kritikk om alt fra etikk, lønninger og sine egne ansatte? Risikerer de nå å miste alt?

De skal ha for at de har vært ekstremt gode på å kritisere alt som har stått i veien for dem, deres «nytenkende og såkalt innovative konsept», og rakket ned på alt som er av tradisjonell frisørdrift/fag, hårkosmetikk, kontantbetaling, hårvask, hårfarging og annen kjemi. Men hva nå? Tåler de selv kritikk for den urett de eventuelt begår/har begått i sine forsøk på å «erobre» frisørbransjen og frisørkundene?

Vi tror ikke det, fordi det finnes ingen snarvei eller billig løsning til suksess. Frisøryrket er og blir et blodslit, verdt mer enn et stakkarslig innfall om å «disrupte» et av verdens eldste yrker, av noen «tall-tørvere av noen blåruss» med kulerammer og kalkulatorer i hånden, uten respekt for det håndverksyrket frisørbransjen faktisk er. De har underlig nok klart å overbevise pressen, politikere, influensere og Innovasjon Norge om deres «Fantastisk Ide» og sin egen uovertreffelighet.
Bør dette smake flaut nå for ettertiden?

Er «skammens ballonger» i ferd med å gå tomme for luft?

Vi spør oss selv om de gule og sorte ballongene, det en gang så storslagne symbolet på Cutters'optimistiske og ekspansive korstog nå henger slapt i luften? Er det som nå kan synes som «skammens ballonger» i ferd med å gå tomme for luft?

Er det slik at anklagene om manglende ivaretakelse, og et arbeidsmiljø preget av urimelig press og utnyttelse, atmosfære av mistillit og misnøye nå begynner å sette sine spor? Begynner den en gang så glitrende fasaden å slå sprekker, og til slutt, kan Cutters overleve det synkende lufttrykket i de gule og sorte ballongene?

Vel, for oss er det bare å ta frem popcornet, smøre oss med tålmodighet og følge med videre.

For «time will show».